Highasakite og TRXD med en utrolig avslutning av UKA i Ås 2018

Journalist: Ingvild Pedersen

 Det blir noe for enhver og et show utenom det vanlige når headliner Highasakite og TRXD inntar Samfunnet denne siste festkvelden under UKA.

 Foto: Markus

Foto: Markus

Highasakite starter konserten med sangen «Out of Order». Det er allerede mange i Aud.Max., og flere strømmer til idet de første tonene spilles. Utover i konserten blir vi vitne til et vakkert lysshow utenom det vanlige, i tillegg til videoer som spilles i bakgrunnen.  

Omtrent halvveis i konserten er vi så heldige å få med oss verdenspremieren av deres nye singel Mexico. Sangen har en rolig og vakker start, med en beat som markerer seg under refrenget. Den faller absolutt i smak hos publikum, og blir nok å høre gjentatte ganger i mange hjem fremover (så fort den kommer ut på Spotify i alle fall). Slager etter slager spilles, og det er vanskelig å velge et favorittnummer fra opptredenen.

 Foto: Cornelia

Foto: Cornelia

Kvaliteten holdes oppe gjennom hele konserten, ikke bare når det gjelder musikken, men også sceneshowet med vakkert lys og videoer som spilles i bakgrunnen. Håvik prater lite i løpet av konserten, hun legger i stedet vekt på å være i ett med musikken. Dette smitter over på konsertgjestene, og det blir en utrolig stemning i salen. Konserten avsluttes med den kjente låten «Lover, Where Do You Live?», og applausen runger i Aud.Max.

Etter en fantastisk opptreden som ingen egentlig vil skal ta slutt, beveger vi oss til Festsalen for neste konsert. Idet konserten starter endrer stemningen seg blant studentene. Nå er det tid for fest, og fest blir det. TRXD spiller en del kjente sanger, alt fra «Like a G6» og «Bængshot» til «Hit the Road Jack» og «September». Publikum koser seg tydelig og synger og danser. Danse gjør også Røde Kors-vaktene, og det er tydelig at folk har det bra. Duoen spiller selvfølgelig også noen av sine egne låter til slutt, og konserten avsluttes med allsang.

 Foto: Jora

Foto: Jora

Alt i alt var artistene denne kvelden et veldig bra valg som siste konsert under UKA i Ås 2018, jeg tror neppe noen dro skuffet hjem etter prestasjonene denne kvelden.

Konfettifest med Staysman og Lazz

 Foto: Bendik Hassel

Foto: Bendik Hassel

Journalist: Eivind Handegard

Festsalen lever opp til navnet når Staysman og Lazz inntar scenen

Hele affæren starter med at det kommer en DJ på scenen. Han fyrer på med noen friske live-mikser. Låter fra en rekke sjangere som i teorien skal avstøte hverandre som olje og vann, presterer han å kombinere på de mest kreative måter. Når karene entrer scenen bryter publikum ut i et alkohol-indusert brøl. Staysman starter med å bygge opp stemningen før de kommer i gang med låta «20 kilo ekstra». Staysman og Lazz har publikum i sin hule hånd helt fra første stund, og med klassikere som «Kaptein Morgan» synger folk med så godt de kan.

 Foto: Bendik Hassel

Foto: Bendik Hassel

På magisk vis greier Lazz å lure inn gitarshredding der han kan, både i og innimellom låter. Likevel blir det ikke for mye av det gode. Det blir faktisk et riktig så trivelig øyeblikk når Lazz drar frem den akustiske gitaren for å fyre løs med allsangen. Når han har fått trallingen ut av systemet fortsetter festen med samme momentum som en Volvo med bremser som ikke er EU-godkjente for tredje år på rad.

 Foto: Bendik Hassel

Foto: Bendik Hassel

Brått er konserten nesten ferdig og de avslutter med «En godt stekt pizza». På dette tidspunktet innser jeg hvor sulten jeg egentlig er, og hvor fort konserten har gått. Videre bærer det til Johannes for å nyte en siste UKEburger for i år.

Fra Halvors til Aud.Max

Journalist: Eivind Handegard

Cezinando tar oss med på en musikalsk berg- og dalbane.

Bassen rister i veggene i det jeg prøver å rekke konserten. Køen er lang for å komme inn til Samfunnet. Omsider får jeg heldigvis scannet billetten og løper opp trappen for å ikke gå glipp av noe. Synet som møter meg er folk. Veldig mange folk. Cezinando har allerede kommet på scenen, iført en gulltopp tatt rett fra Eurovision fyrer han opp publikum. Det er en enda mer selvsikker versjon av Cezinando som har kommet tilbake til Ås, sammenlignet med da han for to år siden «bare» spilte i lille Halvors Hybel. Energinivået er høyt mens han leverer linje etter linje. Rytmene resonnerer ut i salen.

 Foto: Bendik Hassel

Foto: Bendik Hassel

 Måten lysene blir brukt på fungerer ypperlig for å legge vekt på hver enkelt sang som fremføres, fra det helt rolige til det mektige blir vi tatt med på en følelsesmessig berg- og dalbane. Det eneste som er litt synd med konserten er at lydbildet er ganske uklart. Utenom dette har konserten alt på stell.

 Foto: Bendik Hassel

Foto: Bendik Hassel

 Det kommer et vendepunkt i konserten der han kaster den gylne trafikk kjeglen/ gulltoppen og rocker barisen, som fører til at Cezinando blir ekstra gira. Noen låter tar han på egenhånd, andre ganger derimot får han hjelp av en luring som backer han opp. Etter x antall «voopps», «yeeah» og «Uhh» begynner imidlertid konserten å nærme seg slutten. Scenen blir mørk og stillheten senker seg. Publikum er på den andre siden ikke ferdig med Cezinando ennå. De begynner å skrike, ikke ulikt en sinna mob. Heldigvis får de det som det som de vil, og den overdøvende sangen lurer han tilbake. Avslutningen blir «Håper du har plass», hvor sangen fra publikum er nesten like høy som musikken. Cezinando smiler fra øre til øre i det han forlater scenen.

 Foto: Magnhild

Foto: Magnhild

Trangt i festsalen med Trang fødsel

Trang fødsel leverer en solid konsertopplevelse til en fullstappet Festsalen.

Idet dørene åpner fosser det inn forventningsfulle sjeler i søken på en musikalsk nostalgireise. Folk hadde nemlig stått i kø for å komme inn i salen. Heldigvis må man ikke vente lenge før Trang fødsel entrer scenen. I likhet med publikum er også de klar for at konserten skal starte. De innleder entusiastisk med den nyeste singelen «Jeg er faen meg det beste som har skjedd deg». Allsangen kommer momentant og det utvikler seg fort menneskeskapt lokal oppvarming innenfor de fire veggene. Den gode stemningen vedvarer ut kvelden. Gjennom konserten bidrar de med en solid musikalsk opplevelse, og noen skøyerstreker fra en tid til en annen. Et humoristisk høydepunkt er når de bestemmer seg for å sette i stand et karokeshow hvor de forskjellige bandmedlemmene og publikum prøver seg på å synge ulike sanger over en akkordprogresjon som gjentas flere ganger. Etter at karokeshowet er unnagjort durer gutta videre. Det er tydelig at de koser seg mens de spiller, noe som smitter over på publikum. Stemningen er på topp, og til tross for at det bare er oktober får jeg litt Love Actually-vibber (Jeg skylder på Rema 1000, som allerede har startet salg av julebrus). Folk danser og er fornøyde. Finalen til konserten er selvfølgelig landeplagen Kursiv, som setter strek for hele kvelden. Salen tømmer seg like fort som den fylte seg, men idet jeg drar ut i den friske høstluften er jeg fortsatt fylt med gode inntrykk.

 Foto: Emma Andrea Sørensen

Foto: Emma Andrea Sørensen

Gubbastemning på låvefest med Sie Gubba

Da Sie Gubba spilte opp i Aud.Max lot feststemte gjester seg rive med, og dansefoten fikk ikke mye hvile. Til tross for bandnavnet var de eldre karene alt annet enn sidrumpa, og dette smittet over på publikum.

Emma Andrea Sørensen.jpg

Journalist: Kristin Bergo

Lørdag 13. oktober var det duket for låvefest med bandet Sie Gubba i Samfunnets storstue. Aud.Max var godt over halvfull da de seks karene fra Trøndelag entret scenen, og det tok ikke lange tiden før salen bugnet av syngende og dansende mennesker. Countrybandet hadde tiltrukket seg et salig blandet publikum i mange aldersgrupper. Både nåværende og gamle studenter, professorer og folk utenfra kom for å ta del i festen, og det stod ikke på stemningen da gubbene spilte opp til dans. Det ble framvist et vidt spekter av danseferdigheter og ikke minst dansestiler, selv om de fleste holdt seg til noe som kunne gjenkjennes som swing. 

Konserten hadde muligens ikke den største allsangfaktoren, men det var likevel en anselig mengde publikummere som kunne tekstene, og refrengene var stort sett lette å henge med på selv for førstegangsgubbere. Det gikk slag i slag med sanger om bygdeliv, gamledager, norsk natur og selvfølgelig kjærlighet. Midt i konserten stoppet dansinga opp da nasjonalsangen (ikke «Jeg og’n Thorvald» altså) ble spilt som intro til en låt om å reise hjem til fjell- og dalstrøk. Om de kan karakteriseres som nasjonalromantiske eller om det tipper over til patriotisme er det litt tvil om, men en forkjærlighet for det norske bygdesamfunn skinner gjennom det meste av konserten. 

Emma Andrea Sørensen2.jpg

Passende nok var temaet for kvelden låvefest, og gjestene fikk bryne seg på rodeo på den mekaniske oksen i foajeen. Det var gjennomgående lang kø for å få testet sine cowboy-egenskaper, men de aller fleste måtte bite i tjukkasen etter et halvt minutt. Kveldens rekord endte på imponerende 53 sekunder, og den mystiske rytteren bør være fornøyd med resultatet, skal man tro oksetemmefunksjonærene. Gjestene viste jevnt over en fargerik variasjon i tolkning av kveldens låvetema. I salen kunne en skue alt fra gallaantrekk til hockeysveis, og det meste i mellom. Cowboyhatter, rutete skjorter og swingskjørt fantes det i hopetall, i tillegg til klær med kjente og kjære logoer som John Deere, Gilde, Stihl og Felleskjøpet. Lukten av fjøs og danseband lokker også visse foreninger til samfunnet som fluer til en utedo, og både BB Cowboys og Swingklubben snurrebass var godt representert og dominerte både dansegulv og cowboystøvler. 

Fra en i publikum kom det en kommentar som oppsummerte kvelden ganske så godt: «Ikke for mye, ikke for lite, men akkurat passe harry!». 

Kraftig avrunding av første uka for UKA i Ås 2018

Journalist: Amanda Woie

UKA i Ås 2018 ferier sin syvende dag i lyset onsdag 10.10.18 med Amanda Delara og Dårlig Vane. Dette viste seg å være en stor suksess for det heldige publikumet som tok seg turen til Samfunnet denne onsdagskvelden.

 Foto: Anne Guro Røsæg

Foto: Anne Guro Røsæg

I forkant av konsertene ble det gjort en liten sjekk blant de som hadde kommet om hva folk gledet seg mest til. Amanda Delara hadde en klar ledelse, og de som gledet seg hadde virkelig god grunn til det også.  Det var til og med flere som svarte at de hadde kommet kun for denne konserten og var det de så mest frem til under hele UKA i Ås.

Festsalen fylles stadig av flere folk ettersom oppmerksomheten rettes i riktig retning og mystisk musikk med lokkende bass spiller over høyttalerne. Strykeinstrumentene gir en autentisk effekt fra starten av og spiller en viktig rolle utover konserten videre. Når musikerne har funnet sin plass tar Amanda plass med dem på scenen og mottar stor jubel fra første stund.

 Foto: Anne Guro Røsæg

Foto: Anne Guro Røsæg

De rolige tonene fra introen ruller over i åpningssangen Grown Ups, en sang om selvstendighet og styrke. Den seriøse stemningen opprettholdes med Paper Paper som viser lidenskap i både blikk og stemme. Politikken og hennes syn på samfunnets normer preger en stor andel av sangene hennes, som for eksempel New Generation som kan tolkes som et kamprop på vegne av dagens ungdom om å stå opp for det man mener på tross av motgang fra folk som mener de har bedre innsikt. Psykiske lidelser er også et tema som låta Fine tar for seg med forord om at det er blitt altfor vanlig å late som man har det bedre enn man egentlig har det. Det skal ikke være nødvendig å legge skjul på vanskelige følelser.

Utover konserten ser man også kontraster i stilen da det kommer flere melodier som er mer «upbeat» og publikumsinkluderende utsagn som «Neste gang dere ser dere i speilet vil jeg dere skal forestille dere at dere har en krone på hodet og si Jeg er fuckings sjef!». Dette er introen til hennes cover av Karpe Diems Gunerius, som er den sangen flest kjenner og synger med av full hals.

 Foto: Kristian Haldorsen

Foto: Kristian Haldorsen

Vi er også så heldige å få oppleve verdenspremieren på hennes nye låt som offisielt slippes først 19. oktober! Det er et råskinn av en sang og opptreden med kraftig rytme og tekst som gir en følelse av å være i nærvær av en identitet uten sidestykke.

 Foto: Cornelia Aasuldsen

Foto: Cornelia Aasuldsen

Etter et mesterverk av en konsert er det gutta fra Loddefjord sin tur til å rive publikum videre i kvedens fest. Før konserten er DJ-en deres allerede på plass og bygger opp til liv og røre i Halvors Hybel. Plutselig stormer Dårlig Vane ut på scenen og publikumsjubelen får salen til å fylle seg opp på rekordtid.

Første sang På Stell representerer energien og «sjefsholdningen» til artistene perfekt og dansefaktoren fra DJ-oppvarmingen ser ikke ut til å minke herfra. SPEIS er andre sang på lista og sparkes i gang med sin dyptgående bass og et publikum som «pulserer» i takt.

 Foto: Kristian Haldorsen

Foto: Kristian Haldorsen

De karakteristiske luene forsvinner fort da temperaturen stiger med store skritt, og DJ-en tar av seg t-skjorta allerede ved tredje låt for å kompensere med publikumets heftige energi. En liten gruppe fans som står nærmest scenen blir til og med utpekt som forbilder for resten av folkemassen for hvor energiske og fulle av liv de deltar med på konserten. Etterhvert ser «Kikkan» seg nødt til å gå ned og bli med på festen blant publikum for å virkelig gi fansen en minneverdig konsert-opplevelse under seansens siste sang Gikk i Bakken. Her er samtlige snap-kameraer rettet mot scenen og hoppe-dansingen når nye høyder idet publikum skriker med til refrenget.

Det var altså ikke mangel på energi og kontakt mellom publikum og artister, både for Amanda Delara og Dårlig vane.

Amanda Delara vil ikke at vi skal glemme resten av verden

Journalist: Julie Westergaard Karlsen

Fotograf: Ida Elise Sandtorp

Delara Ret..jpg

-        Du er blitt omtalt som landets mest spennende artist, hvordan blir man det?

-        Det er veldig hyggelig at anmelderen sa det. Det blir å lage det du har lyst til, og ikke det som er «inn.» Å utfordre deg selv, utfordre lytterne, ikke bare skrive for å skrive. Det er slik jeg tror du alltid blir spennende –  de vet ikke hva som kommer.

Landets mest spennende artist – det vil si Amanda Delara – legger snart ut på sin første turne, og det er mye arbeid som legges inn i forkant. Bandet oppgraderes blant annet med synth/keyes, og trommer. – Det høres veldig enkelt ut for en som ikke driver musikk, men det har vært veldig mye arbeid, spesielt for de i bandet. En har løftet alle låtene til et nytt nivå livemessig.

Amanda ser frem til å reise for å fremføre musikken sin, men det er det å lage musikk som er det aller største.  Hun er svært involvert, og er listet som både sanger, låtskriver og produsent. – I forhold til produksjon så går jeg ikke alltid inn elektronisk og produserer, avklarer Amanda. Produksjonsarbeidet hennes skjer som oftest ved pianoet: - Ta for eksempel Fine på den siste EPen som ble gitt ut, spilte jeg inn på piano for mange år siden, og tok den med videre til en produsent, Magnify, som bygde videre på det. Produsenten gjør en veldig stor jobb.

-        Men du skriver låtene alene?

-        Jeg skriver som oftest alene. For låtene hvor jeg har politiske budskap og mye tanker så blir det veldig rart å involvere noen som ikke mener det samme. Jeg har så mye på hjertet, og fikk den evnen til å sette det på papir og synge det ut. Den ene låta jeg har We don't run from anyone skrev jeg etter at jeg så en nyhetsartikkel om kvinne i Saudi Arabia som fikk lov til å kjøre bil. Da tenkte jeg på alle de kvinnene som kjørte da det var ulovlig, de som åpnet dørene for alle de som nå kan kjøre bil. Det er slike ting som inspirer meg.

Det er særlig tilstandene i hennes andre hjemland Iran, som opptar henne: - Jeg har veldig lyst til at folk skal se mer av det som skjer i Iran akkurat nå. Valutaen der er nesten ikke verdt noen ting, på grunn av alle sanksjonene mot Iran. Regimet bruker ikke pengene på folket, men på barna sine. Religion er brukt som lover og regler der borte, så folk er tvunget til å bruke hijab – ikke at det er noe galt med å bruke hijab – men tvang er ikke riktig.

Amanda trekker frem motstandsbevegelsen White Wednesdays, som protesterer denne tvangen. Frem til 1979 kunne kvinner i Iran kle seg som de ville – om det var miniskjørt eller hijab – men de er nå tvunget til å bruke svarte slør. Loven var og er svært upopulær, og iranske kvinner begynt å protestere loven ved å bruke hvite slør på onsdager, i stedet for de lovpålagte svarte.

-        En har et strengt regime, men folket er veldig sekulært, og det er en veldig kul ungdom der.

-        Du ble nominert til årets nykommer av p3 Gull, og kåret til årets nykommer av musikkmagasinet GAFFA – hvordan føles det?

Delara Ret2.jpg

-        Det føles bra, svarer Amanda med et smil. Hun kan fortelle at det har tatt lang tid å bli så suksessfull. – Jeg føler ikke at det er det jeg gjorde de to årene før jeg ble nominert, men alle de tingene som skjedde når jeg var ti, elleve, tolv, og satt mange timer med piano etter skolen bare fordi jeg elsket det, og skrev tekster. Kombinasjonen av alt som skjedde før har ført til at jeg har vært forberedt når jeg fikk muligheten til å lage en låt i studio, som Paper Paper. Ubevisst jobbet jeg mot det. Du må ha bra materiale for å bli årets nykommer, og det er den forberedelsen som har gjort at jeg kan lage bra materiale. Når vi har sluppet det så har vi vist at det holder god kvalitet – god nok til å bli årets nykommer.

Amanda satser stort, og har ambisjoner om at inspirasjoner som Jay-Z, Kanye West og Kendrick Lamar en gang blir samarbeidspartnere. Drømmen er å spille i den sagnomsuste Madison Square Garden. – Jeg mener en må ha store mål, for å streve etter noe. Når ting blir vanskeligere, det er da du må jobbe ekstra hardt, og det er da det blir tatt til et nytt nivå. Jeg kan bruke lang tid i studio, flere måneder på en låt, bare for at det skal være bra – ikke noe som jeg blir flau over i senere tid, men noe jeg kan stå for.

-        Hva er den beste konsertopplevelsen din?

-        Det er mange som har vært veldig bra. Enten Studentersamfunnet i Trondhjem, eller Slottsfjell. Slottsfjell var veldig spesielt for meg i forhold til backdroppet på scenen. Jeg viste scener fra krig, under en sommerfestival som skal være veldig hyggelig. Jeg følte det var viktig å få fram budskapet om at vi har det bra nå, men ikke glem hva som skjer i resten av verden. Det var veldig mange som likte det da, jeg fikk mange tilbakemeldinger om at det var veldig sterkt.

Et annet høydepunkt for Amanda var å arbeide sammen med The Dream, en av verdens største produsenter. Han har blant annet produsert Single Ladies av Beyoncé, Baby av Justin Bieber og en stor del av albumet Watch the Throne, av Jay-Z og Kanye West. Låten som samarbeidet førte til er ikke ute enda, men Amanda kan røpe at den vil komme en gang i løpet av 2019. Vi må heldigvis ikke vente så lenge for å få høre noe nytt fra Amanda – en ny låt kommer allerede 19. oktober. – Skal jeg fortelle deg en fun fact? Dere er de første som får høre den live.

Konsert: Ole Ivars og Kjartan Lauritzen

Konsert: Ole Ivars og Kjartan Lauritzen

Som siste festkveld i miniUKA velger de å avslutte med Ole Ivars og Kjartan Lauritzen. Diametrale motsetninger, ikke bare musikalsk, men også når det kommer til erfaring. Ole Ivars har holdt på siden 1964, mens Kjartan Lauritzen lagde sin første sang i 2014. Men kanskje er det akkurat det som gjør at det er såpass mange på Samfunnet denne kvelden – her er det noe for enhver.