Et forsøk på å bli verdensmester

Journalist: Ingvild Pedersen

Fotograf: Vegard Høgi Olsen

Dagens verdensrekord i 100 meter hoppeball er 30,2 sekunder for menn og 38,22 sekunder for damer. Jeg har satt meg et mål om å slå denne. Her får du høre hvordan det gikk.

For omtrent en måned siden da jeg så gjennom programmet for UKA for første gang, ble jeg umiddelbart interessert i verdensrekordforsøket. Hoppeball er ikke noe jeg har prøvd meg på siden barneskolen, men jeg tenkte at det kan umulig være spesielt vanskelig. Det skulle senere vise seg at jeg tok grådig feil, men mer om det senere.

Jeg bestemmer meg for å sette opp et treningsprogram for å komme i form. Det eneste problemet er at jeg ikke eier en hoppeball, og det gjør heller ingen jeg kjenner. Jeg vurderer å gå til anskaffelse av en, men slikt koster penger, og penger er ikke noe en student har mye av (i alle fall ikke under UKA). I tillegg måtte jeg hatt et stort område å øve på, noe som igjen ville betydd mange vitner, og jeg er ikke helt klar for å bli kjent som hun som hopper rundt på hoppeball på Pentagon eller Eika. Dermed blir den ideen forkastet, og jeg lager meg heller et treningsprogram som fokuserer på spenst, mage og kondisjon.

Jeg skal ikke kjede dere for mye med øvelsene, men her får dere et par bilder fra noen utvalgte øvelser:

  1. Spensthopp – bedre spenst vil gi meg større tilbakelagt strekning per hopp

  2. Situps og pushups for bedre magemuskler

  3.  Kondisjonstrening, her illustrert ved et løpebilde

Planen var som sagt å trene dette, samt en god del annet, jevnt og relativt ofte i omtrent en måned fram til forsøket. Men

latskap og festing skole og andre forpliktelser kom i veien, og jeg endte kun opp med to gjennomførte økter. Jeg innser ettersom tiden går at det å slå verdensrekorden kan jeg se langt etter. Mitt nye mål blir derfor sakte men sikkert å ikke komme sist.

Dagen for forsøket møter jeg opp litt før tolv på Storebrand, klar for å gjøre en ordentlig innsats. Det er overraskende mange som har kommet og er klare for å gjøre et forsøk på å slå verdensrekorden. Også et par barnefamilier har møtt opp for anledningen, og de gjør det minst like bra som studentene.

 Foto: Vegard

Foto: Vegard

Startskuddet går, og allerede etter de 10 første meterne skjønner jeg at dette ikke kommer til å gå så bra. Motstanderen min hopper av gårde en god del raskere enn meg, og jeg klarer ikke å mestre teknikken for å komme meg langt fremover for hvert hopp. Det hjelper heller ikke at jeg er temmelig sliten fra dagen før. Jeg fullfører med en tid på omtrent det dobbelte av dagens verdensrekord, og kan dessverre si at jeg var den som brukte lengst tid denne dagen. Man kan trygt si at planen min om å trene seg opp og bli best gikk i vasken. Samtidig er jeg fornøyd med at jeg klarte å fullføre, det er tross alt ikke så veldig mange her i verden som kan si at de har gjennomført 100m hoppeball.

 Foto: Vegard

Foto: Vegard

På tross av mine dårlige prestasjoner, var det veldig gøy å være med på et arrangement som dette, og å se resten av deltakerne sine forsøk på å bli verdensmester. Stemningen var bra, og det ble absolutt mange gode tider, men verdensrekorden står fortsatt ubeseiret. Kanskje vi skal prøve på nytt neste UKA?