Ravi: - Jeg har med meg verdens feteste instrument til Ås.

Journalist: Julie Westergaard Karlsen

Ravi åpner seg opp om musikken, livet og lover at vi vil få verdens feteste instrument på scenen i Festsalen.

Du spilte sist for studentene ved NMBU i 2015. Da premierte du den nye låta di «Du-Du-Du-Du-Du,» og hadde med deg Stella Mwangi – har du noen overraskelser for oss igjen? Hvorfor valgte du å premiere låten di i lille Ås?

Ravi Promoo.png

Jeg har med meg verdens feteste instrument til Ås. Det er en greie jeg kjøpte i 2016, som en løsning på førtiårskrisa mi. Instrumentet funkler, glitrer, spraker og snerrer, og låter helt utrolig fett. Jeg sier ikke mer. Den som kommer får se.

Det som var sinnsykt fet i 2015, var at Du-du-du-du-du ble sluppet samme dag som Ås-konserten. Rett og slett. Så vi hadde mye å feire, både Stella og jeg.

«Ås to i Osjlo,» er min favoritt fra ditt repertoar, men den havner ofte i skyggen av dine større landeplager. Har du selv noen favoritter du føler blir oversett?

Det var hyggelig å høre at du liker «Ås to i Osjlo» Jeg er veldig fornøyd med den, fordi jeg har produsert den sjæl (ikke alltid jeg gjør det) og fordi det er en sånn ganske «classic pop tune» lizm, he he, både i toner og tekst, kanskje. Merker også at folk skriker etter den på konserter. Kanskje jeg har undervurdert the impact på den låta. Vi får se på Ås ... he he.

Jeg skal ikke klage på lite oppmerksomhet, jeg, altså. På noenting. Men de Ravi-låtene folk liker best, er ikke nødvendigvis mine darlings. Og jeg kan få hangup på noen av mine låter, som ikke så mange kanskje har oppdaga. Jeg er ganske fornøyd med Lileman fra den Nye Arbæidsdagn, og det går kanskje også en del på produksjon, som jeg synes er kul. Bim Bam Bom på Kjøpr Gitar er også en Ravi-banger for Ravi, med søstera mi på vokal og DJ Løv på scratch. Jeg tenker at det er mitt forsøk på å lage Destinys Child's Soldier eller Karpes Vestkantsvartinga.

I 2017 kom «Disaora,» ditt første album på over 10 år – hvorfor gikk det så lang tid mellom albumene, og hvorfor kom du tilbake i nettopp 2017?

Det synes jeg er et veldig godt spørsmål, og jeg har spurt meg sjæl om det samme mange ganger. Vært litt skuffa over meg sjæl, liksom. Fader hvorfor bruker du tida di på rør og surr, Ravi? Lager reality-serier på TV3, lizm. Seriøst.  Er du helt dust, eller?? Sånne ting har jeg tenkt mange ganger.

Det korte svaret er at jeg regner meg sjæl som en late bloomer. Jeg har fått til mye fint, og jeg har opplevd massiv medgang og mye kult. Men det har vært litt tilfeldig. Jeg har overhodet ikke hatt kontroll. Og sant å si, så gleder jeg meg til siste halvdel av livet mitt. Jeg tror det blir best.

Hva er det største du har opplevd som artist?

Det er de små detaljene jeg lever for. Ny trommemaskin som kicker ass. Stå på scena og synge, og høre at Kristina på bass lager en ny nedgang som bare er sååå fet. Slike ting. Musikk, rett og slett. Lyd. Et skarptrommeslag kan være fetere enn å spille for 150000 mennesker i Frognerparken (før Aha i 2005). Et nytt hook i studio overskygger lett salget av 96000 plater.

Du var student på Blindern, som har sin egen UKE – har du noen gode minner fra UKA på Blindern? Studentene på Blindern og studentene på Ås har mye kontakt – besøkte du UKA i Ås som student?

Nei. Jeg har en typisk Oslo-student, kanskje. Lite kontakt med campus. Mye kontakt med min egen gjeng fra Tønsberg. Dessuten var jeg en vanvittig ustrukturert type, tror jeg brukte 4 år på litteraturvitenskap grunnfag (som bør ta ett år, strengt tatt). I det hele tatt, så føler jeg at jeg har ofret mye for musikken. Ferier. Studentliv. Lengre utenlandsopphold. Det meste av det sosiale var tvinnet sammen med musikk og turneer i mange år. Men jeg angrer ikke. Det er livet mitt. Og alt er riktig.

Ravi Promo.jpeg

Musikken din har ofte en useriøs og leken tone, selv når du diskuterer mer alvorlige tema – kan folk lære av dette? Har vi en for alvorlig holdning?

Tja. Kanskje det. Det er kanskje ikke vits i å gjøre ting alvorlig for å gjøre dem alvorlige, liksom. Hvis du skal gripes av alvorlige temaer, slik som fattigdom, miljøforurensning eller krig, så må du få en personlig tilknytning til det. Det må ikke bli distansert og alvorlig, men hverdagslig, nært og kanskje både tåredryppende og lattervekkende, om ikke annet så på grunn av galgenhumor. En normalisering av menneskelige kriser og ytterpunkter tror jeg ikke er dumt.

Broren til mormor var krigsflyger under krigen, og havnet i tysk fangenskap. Da føler jeg nesten at det kunne vært meg, og at krig og fred, demokrati og diktatur angår meg.

Kompisen min Jonas Bendiksen lagde en fotoserie om Slummen i verden. Places where we live. Poenget hans er at slumliv ikke er unormalt. Det er hverdagslig. Det er faktisk den mest vanlig boformen i verden.

Det virker som om du er opptatt av å nå ut til folk – er det et budskap du vil ha ut til studentene?

Det er mye, he he. Jeg er opptatt av Palestina og palestinere, som har vært et slags glemt, forsømt stebarn i kjølvannet av andre verdenskrig.

Jeg er opptatt av mobbing. Det er 6,6 prosent mobbing i skolen, og det er mye. Men det er 8 % i det offentlig arbeidsliv, 10 % i det private og 12 prosent i miltæret. Hvordan kan vi forvente at kidsa oppfører seg ordentlig, når vi voksne ikke klarer å skjerpe oss?

Jeg er opptatt av blodgivning, og gir blod jevnlig. Det burde alle gjøre.

Jeg synes MDGs forslag (idag) om kortere arbeidstid er veldig interessant. Kristin Skogen Lunds budskap om at vi må skjerpe oss og jobbe mye mer, det er i hvert fall bare piss (sjekk ut teksten på Kåme Te Mæi på nye skiva).

Som en overordnet struktur, så har jeg tenkt ganske mye på sinnsrobønnen de siste dagene. Gud gi meg styrke til å forandre det som kan forandre, og holde ut det som ikke kan forandres. Det er ganske sentralt. Det er viktig på mange plan. Puh.